Må vi gå på vannet?

Mediaansvarlig er frustrert over manglende utvikling på gjenåpningen av breddeidretten.

Smilet har stilnet hos mediaansvarlig.

Jeg har alltid sett frem til Tillers seniorkamper, uansett divisjon. Det er Tillers høyeste alderskull, de lagene våre yngre spillere først ser opp til og det er jo tross alt de kampene som har størst betydning.

Skulle man tro, i hvert fall.

Det er alltid svært fornøyelig å se Robin spurte fra alt og alle, finter bort keeper og triller ballen i mål mens han retter litt på krøllene. Du klarer ikke å stoppe Sandra når hun først har bestemt seg, og kanskje skyter hun med venstra i krysset også. Det scoringsgliset kan man ikke unngå i etterkant.

Og så må vi ikke glemme Brage på snart 48 år. Han holder på fortsatt. Men det er pinadø så vidt. Denne gangen går det ikke på alderen, men på motivasjonen for å slå innsides-, tversover- og krysspasninger.

I tillegg må han hente ballen oppe ved gjerdet etterpå. Og fortsette på nytt.

Dagens pressekonferanse fra regjeringen ga dessverre ikke mye håp for disse over 20 år. Det var stor optimisme for at trinn 2 ville åpne opp for at breddeidretten kunne utøve det de liker aller best; sin største glede på fritiden, i vårt tilfelle det å trene fotball. Dessverre ble det slengt nok en jerndør rett foran nesa på oss alle. Vi brakk nesa, til og med.

Det skal jo være så mange jern i ilden, sa folk.

La oss for all del aldri glemme at vi fortsatt lever midt i en pandemi. Vi holder avstand, har aldri vært rensligere og vi låser døra dersom vi hoster noe gugge fra gårsdagen. Det vil vi fortsette med så lenge dette pågår.

Men jeg ønsker å gå litt tilbake i tid. Ikke mye, men noen få måneder. I slutten av februar i år slo Olsvik-rapporten fast følgende:
“Vår rapport viser at en gjenåpning av ordinær utendørs trening i breddefotballen i regi av medlemsklubbene kan gjennomføres uten vesentlig påvirkning på smittetrykket i samfunnet.”

Hele rapporten kan leses her.

Kulturministeren var oppspilt og hadde varslet at breddeidretten kunne se frem til første første vanlige trening på 15 måneder 24. mai.

I dag ble det varslet at den nye datoen kan være 17. juni.

Eller en annen dag. Kanskje etter sommeren. Da charterturistene har fått solet seg ferdig. Eller da alle festglade har fått kreditert lønnsslippen sin. Eller etter politikerne har kommet hjem fra ferien sin.

Hvis det blir i år, da.

Vi vil ikke ha kø i kiosken. Vi trenger ikke garderobe. En kar ved navn Simon har for lengst varslet sine spillere at de må gi blaffen i miljøet og heller kjøre egne biler til trening. Her er det dieselstank for alle penga.

Breddeidretten gir ikke penger i statskassa, sies det. Selvfølgelig gjør den det, sier vi. Desto flere medlemmer i en idrettsklubb, desto større inntekter for klubben. Desto større inntekter, desto større investeringer. Og derav kanskje enda flere medlemmer.

Men nå er det ikke pengene det står på.

Det er deg og meg. Helsa vår. Idretten betyr så mye for mange, men vi har ikke fått aksept for dette så langt. Hva mer må vi gjøre? Kaste vaffeljernet? Punktere ballene? Gå på vannet?

Vi i breddeidretten har et storstilt ansvar for alle våre medlemmer. Vi ønsker at alle skal ha det like bra under like forhold. Men her er det mye som skurrer for tiden.

Er dette et politisk spill?

Det er i hvert fall et spill jeg direkte misliker.

La oss få spille spillet vi elsker. La vær å kalle det for topp og bredde.

F O T B A L L .

Nå er det snart for sent. Dessverre.