Aldri så galt at det ikke er godt for noe

KÅSERI: Vi trenger litt mer ærlighet i dag. For vår egen skyld.

Dette bildet er fra Stadsbygda i fjor.

Vi lever fortsatt innesperret. Eller gjør vi egentlig det? Vi har det jo ganske bra her i landet sammenlignet med andre nasjoner og kontinenter nå til dags.

Men vi vil jo ha mer, naturlig nok. Vi sier at det vaksineres for lite, at tappekranene stenger for tidlig og så var det dette munnbindgreiene. Blir det påbudt eller bare en anbefaling framover? Jeg skal godt klare å bruke munnbind til alle døgnets tider.

Så lenge vi får spille fotball i fred og ro.

Jeg tenker fortsatt på min gode venn Simon. Han, Jonas og Arve jobber ræva av seg hver uke for å holde motivasjonen i gang hos våre eldste og beste herrespillere. Snittalderen er litt høyere enn hos kvinnene. Enn så lenge. Det kan ikke være enkelt, men de gjør alt de kan for at vi har et slagkraftig A-lag på herresiden når sesongen starter.

Om den starter. Vi vet jo fanken ikke ennå. Det er jo det verste. Uvissheten. Det er den vi går og tenker på. Det er som å sammenligne med å tippe på den absolutte favoritten på oddsen. Du vet innerst inne at den er ganske så sikker. Du har trua, i hvert fall. Men så vet du egentlig ikke helt hva som skal skje. Kanskje du ryker.

Jeg har trua på at det blir i år. Jeg tror vi kommer til å vaksinere i en stor fart om ikke så altfor lenge, ganske lik nedoverbakkene på en Tusenfryd-attraksjon. Det kan komme noen oppoverbakker på veien, men det er i motbakkene det går oppover.

Heldigvis slapp jeg unna den massive køa på Tusenfryd under Norway Cup i 2019. Jeg var opptatt med andre ting - sove, for eksempel. Men verdens største fotballturnering savnes. Det hadde vært helt ypperlig å delta på denne igjen. Jeg har to sølv og en bronse på tre år.

Nå er det på tide med gull.

Men ingen gullmedalje deles ut til de som ikke klarer å gi et klart svar på hva som skjer. Å svare på en e-post burde være enkelt. Kanskje er det enda verre med de som fort kan kalles "Velkommen-til-mobilsvar".

Så hva får vi egentlig ut av dette? Litt frustrasjon, kanskje. Men også et optimistisk håp. Jeg har et håp om normale tilstander i løpet av året. Kanskje normale fotballtilstander i løpet av sommeren.

Jeg vil se Vilde og Sandra tilbake i full vigør. Jeg vil se Jonathan bli toppscorer. Jeg vil se Hedda skyte med venstrefoten. Jeg vil se Ayla, Matilde, Marita og Sondre redde alt. Jeg vil se Geir Arne danse polka på sidelinja.

I morgen, onsdag, skal idrettsforbundet møte regjeringen. Mitt ønske er tredjedivisjonsfotball på TOBB Arena Sør i 2021. Vær nå i hvert fall ærlig, det er det jeg krever. Ikke bake inn svarene i et velfungerende brød, men levér ferdig stekt, gjerne med smør på.

Det er nok aldri så galt at det ikke er godt for noe, men så er det heller aldri så godt at det ikke er galt for noen.

Smak på den.

Jeg står klar med ballnett, kamera og eksepsjonelt godt humør.

Forza Tiller!